«Vi må snakke mer om psykisk helse.» Setningen gjentas så ofte at den nesten har mistet innholdet sitt. Politikere sier det. Ledere sier det. Skoler sier det. Vi nikker gjenkjennende, som om vi alle vet hva den betyr, og som om mer snakk i seg selv løser alt.
Nylig leste jeg en bok,"Forventninger" av Anna Hope. Der møter vi Hannah, Cate og Lissa, tre kvinner i midten av livet. Foruten vennskapet, har de noe mer til felles; den gnagende følelsen av at livet ikke ble helt slik de hadde sett for seg. Det fikk meg til å tenke og reflektere litt hva det gjør med oss når livet...
Nylig opplevde jeg noe som fikk meg til å reflektere over hvor forskjellig vi mennesker uttrykker omtanke, og hvor lett gode intensjoner kan oppleves som vanskelige, selv i situasjoner som er ment å være fulle av varme, godt samvær og glede.
"Ikke tenk på det." "Det går sikkert bra." Eller den klassiske: "Du må bare tenke positivt!"