Jeg har lest min siste selvhjelpsbok. Tror jeg. Hvorfor? Fordi istedenfor å kjenne at jeg kan mestre livet og hverdagen når jeg leser den type bøker, kjenner jeg det motsatte. Bøkene blir en påminnelse om hva jeg ikke får til, hvordan jeg ikke tenker og hva jeg ikke gjør.
Har du noen gang kjent behov for å fikse livet til noen rundt deg? En venn, partner, eller en kollega? Du gir råd, tilbyr hjelp, stiller opp. Uten at ting nødvendigvis blir så mye bedre. Og du føler deg maktesløs, men likevel prøver du igjen og igjen.
Sitter på en fortauskafe, det er en varm vårdag, og jeg betrakter alle menneskene som går forbi. Tanken slår meg; for et mangfold! Også, det må vel tyde på et raust samfunn, hvor mennesker våger å skille seg så ut, på den ene eller andre måten.
Vi snakker stadig om viktigheten av god kommunikasjon. "God kommunikasjon er nøkkelen," sier vi, som om det var en slags universell formel for å løse alle livets utfordringer. Når ting skjærer seg, peker vi på dårlig kommunikasjon: misforståelser, konflikter, brudd, uenigheter, alt kan spores tilbake dit.