Nylig leste jeg en bok,"Forventninger" av Anna Hope. Der møter vi Hannah, Cate og Lissa, tre kvinner i midten av livet. Foruten vennskapet, har de noe mer til felles; den gnagende følelsen av at livet ikke ble helt slik de hadde sett for seg. Det fikk meg til å tenke og reflektere litt hva det gjør med oss når livet...
Nylig opplevde jeg noe som fikk meg til å reflektere over hvor forskjellig vi mennesker uttrykker omtanke, og hvor lett gode intensjoner kan oppleves som vanskelige, selv i situasjoner som er ment å være fulle av varme, godt samvær og glede.
"Ikke tenk på det." "Det går sikkert bra." Eller den klassiske: "Du må bare tenke positivt!"
Ei dame med hetetokter og humørsvingninger, det er vel det folk flest ser for seg når de hører ordet overgangsalder. Og ja, uregelmessig menstruasjon, selvfølgelig. Litt svett, litt sur, kanskje med vesken full av bind, bare sånn i tilfelle. Men ellers? Helt greit, ikke sant?