Det snakkes mye om nærhet i kjærlighet. Om å være bestevenner, være alt for hverandre, to som blir ett. Om par som alltid vil være sammen, som deler alt, som finner trygghet, mening og retning i partneren sin. Det løftes ofte fram som idealet. Som om det er slik det perfekte forholdet skal være.
Vi elsker å løse problemer. Nesten litt for mye. Faktisk så mye at jeg begynner å lure på om vi ikke er blitt avhengige av dem.
Hvis du for eksempel blir beskrevet som direkte, ærlig og effektiv, kommuniserer du på samme måte da? Tja, kanskje, men i praksis er det nok mer nyansert enn som så.
For 20 år siden fikk en far samværsrett med barnet, på tross av drapstrusler mot mor og på tross av trusler om at han skulle ta barnet. For mor var det åpenbart at far ikke brydde seg om barnet, noe han viste gjennom manglende omsorgsevne og fullstendig fravær av barnets beste. For far handlet det om kontroll av mor, hvor...