Vold i nære relasjoner.

Nora Haukland har vitnet om sine opplevelser angående vold i nære relasjoner. Hun har åpnet døren til noe mange ikke vil snakke om. Noe som ofte skjer bak lukkede dører. Å stå frem slik hun nå gjør krever en enorm styrke. Ikke bare fordi saken hun vitner i er spesiell og blir fulgt med argusøyne, men fordi vold i nære relasjoner fortsatt er omgitt av skam, fordommer og uvitenhet. Et skrekkvelde vi helst ser blir vår hemmelighet.

Vold i nære relasjoner handler ikke bare om slag. Det handler om kontroll. Om makt. Om å gradvis ta fra et annet menneske tryggheten, verdigheten og selvfølelsen. Psykisk vold kan være systematisk kritikk, som; Du duger ikke. Du overdriver. Ingen andre hadde orket deg. Ord som der og da kanskje ikke påvirker deg, men når de gjentas dag etter dag, år etter år, begynner de å feste seg. Til slutt blir det din sannhet.

For de som aldri har kjent det på kroppen, kan det være vanskelig å forstå. Spesielt den psykiske volden. Det synes jo ikke. Den setter ikke blåmerker som vi kan velge å vise frem som bevis på hva vi blir utsatt for. Eller som andre kan oppdage for deretter å hjelpe oss ut av en forferdelig livssituasjon. Men volden setter likevel dype spor i den mentale helsen.

Redselen og uforutsigbarheten for hva som kommer, og når det kommer, kan være verre enn selve voldssituasjonen. Å leve i konstant alarmberedskap betyr at kroppen aldri får hvile. Du lytter til tonefallet i stemmen, og analyserer. Du prøver å lese ansiktsuttrykk for å forutse neste reaksjon. Noe som selvsagt er umulig fordi en voldsutøver er en mester i å være uforutsigbar, et menneske uten mønster. Over tid brytes du ned, bit for bit. Kroppen blir sliten. Hodet blir slitent. Sjelen blir sliten. Med andre ord, du blir som menneske helt ødelagt.

Mange opplever også det som kalles gaslighting, et begrep Nora Haukland også brukte da hun vitnet, og som betyr at den som utøver vold, benekter det som har skjedd, vrir på sannheten, får deg til å tvile på din egen hukommelse. "Det har jeg aldri sagt." "Du finner på ting." "Du er gal." Til slutt tror du på det og du mister helt fotfeste i din egen virkelighet.

Så er det isolasjonen. Venner du slutter å møte fordi det alltid blir dårlig stemning etterpå. Du har, ifølge voldsutøver, gjort noe feil. Du trekker deg unna familien fordi du orker ikke forklare. Skammen står i veien. Du er forsiktig med sosiale medier, du bytter klesstil. Livet ditt handler om å tilpasse deg, livet ditt tilhører ikke deg lengre. Verden krymper, helt til det føles som om du er i et fengsel.

Og så er det fordommene. Spørsmålene som kommer raskt og ofte brutalt: «Hvorfor går du bare ikke?» Men så enkelt er det jo ikke. Følelser forsvinner ikke over natten. Mange elsker den de er sammen med, til tross for volden. De husker hvordan det var i starten. De håper på endring. De klamrer seg til unnskyldninger og løfter. For det finnes ofte også gode perioder. Unnskyldninger. Tårer. Masse kjærlighet og omsorg. Løfter om at det aldri skal skje igjen. Og det er jo nettopp dette som gjør det så forvirrende, og som gjør at håpet ikke forsvinner.

For å sitere Haukland: "Jeg var bare et skall til slutt." Det sier alt. Du slutter å kjenne igjen den du en gang var. Den sterke, trygge personen blir erstattet av en som tviler, unnskylder seg, tilpasser seg. Du går på tå hev i ditt eget hjem. Du kjenner klumpen i magen når nøkkelen settes i døren. Du sover lett, alltid forberedt på neste utbrudd.

Det grusomme med vold i nære relasjoner er ikke bare det som skjer når volden pågår der og da. Det er summen av alt. Frykten. Skammen. Ensomheten. Skylden du feilaktig legger på deg selv. Følelsen av å være fanget. Følelsen av at ingen vil forstå.

Derfor betyr det noe når noen tør å fortelle. Nora Haukland betyr noe når hun setter ord på det mange opplever i stillhet. Det bidrar til å bryte ned mytene. Det minner oss om at vold ikke alltid ser dramatisk ut utenfra, men at den kan være totalt ødeleggende likevel.

Som samfunn må vi møte disse historiene med ydmykhet, ikke mistro. Med støtte, ikke fordømmelse. I stedet for å spørre hvorfor noen blir, må vi spørre hva som gjør det så vanskelig å gå, og hva vi kan gjøre for å hjelpe. For ingen velger å bli brutt ned. Ingen velger å bli et skall. Og ingen fortjener å leve i frykt i sitt eget hjem.

Og til slutt; Høiby erkjenner ikke straffeskyld, og han har ikke enda forklart seg i retten og fortalt sin versjon. Men, det forandrer ikke det faktum at vold i nære relasjoner er mer utbredt enn vi tror, og det forandrer heller ikke det faktum at vold ødelegger mennesker. Og, nei, vold er ikke noe bare menn utøver.