Vil du trøste og støtte støtte eller vil du bare at det skal gå over?

"Ikke tenk på det." "Det går sikkert bra." Eller den klassiske: "Du må bare tenke positivt!"

Fraser som vi alle har hørt, og som mange av oss nok også har sagt selv. De kommer gjerne når noen åpner seg om at livet føles tungt, at alt kjennes meningsløst, eller at sorgen, stresset eller angsten har tatt overhånd. Ordene er ofte velment, men de treffer sjelden slik vi håper. For i stedet for å trøste, kan de gjøre vondt verre.

Når vi får slike svar, kan det oppleves som om følelsene våre blir bagatellisert. Som om det vi står i, ikke er vanskelig nok. Det kan gi en følelse av å overreagere, av at det vi føler, rett og slett er feil. Og det paradoksale er at disse frasene ofte blir brukt for nettopp å hjelpe, for å gjøre oss lettere til sinns.

Men "å tenke positivt" er ikke alltid løsningen. Ofte trenger vi ikke en som "fikser" oss, men bare et menneske som tør å stå i det vanskelige sammen med oss.

Hvorfor er det så vanskelig å møte andre der de faktisk er, emosjonelt, fremfor å møte de der vi ønsker de skal være? Det er et spørsmål som kanskje ikke er så lett å svare på, men interessant å reflektere litt over, synes jeg.

Og, hvorfor forsøker vi så ofte å dra folk ut av smerten, i stedet for å være sammen med dem i den? Er det fordi vi ikke vet hva vi skal si, og tyr til det vi tror høres oppmuntrende ut? Er det fordi andres smerte er ubehagelig for oss, og noe vi ikke helt orker å kjenne på? Eller kanskje fordi vi er redde for å ikke strekke til, for å bli sugd inn i noe vi ikke kan løse?

Det er krevende å være vitne til andres lidelse. Uten tvil! Det kan vekke maktesløshet, og det er ikke alle som tåler den følelsen. Da er det enklere å servere en hurtig trøst, pakke inn ubehaget i et "det går over", og håpe at det faktisk gjør det.

Men, ekte trøst handler ikke om ord, men om nærvær, ikke sant?

Noen ganger er det mest hjelpsomme vi kan gjøre, er å si noe sånt som at jeg ser at du har det vondt. Eller "Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg er her." Eller "Det du opplever, gir mening. Jeg forstår at det er tungt."

Å møte et menneske der det er, uten å dømme, uten å fikse, uten å trekke oss unna, krever mot. Det krever sårbarhet. Men det er også der ekte kontakt oppstår. Det er der vi føler oss sett, hørt og forstått.

Når vi tillater oss å være til stede i andres mørke, minner vi hverandre om at vi ikke er alene. Kanskje er det akkurat det som er selve trøsten. Ikke ordene, men stillheten mellom dem. Ikke løsningen, men nærværet. Og kanskje, i de øyeblikkene, blir det litt lettere å være menneske.

Jeg håper det.