Speiler kommunikasjonen vår hvem vi er? Vår personlighet og verdier?

Hvis du for eksempel blir beskrevet som direkte, ærlig og effektiv, kommuniserer du på samme måte da? Tja, kanskje, men i praksis er det nok mer nyansert enn som så.

Men la oss spinne litt videre og bruke beskrivelsene direkte, ærlig og effektiv som eksempler.

Hva vil det egentlig si å være direkte? Er det å si akkurat det man tenker, når man tenker det? Eller er det å komme til poenget, uten unødvendige omveier, men først etter å ha kjent litt på situasjonen? Kanskje direkte ikke nødvendigvis betyr rask, men tydelig. Og tydelighet kan jo komme i mange former.

Kanskje er det slik at hvis du er en person som verdsetter trygghet, forutsigbarhet og det å ha en viss kontroll over eget liv, så blir måten du kommuniserer på en naturlig forlengelse av det. Du vil ikke bruke energi på omveier som ikke fører noe sted. Du vil helst være presis. Samtidig betyr ikke det at du er uten filter. Snarere tvert imot. Du vet at timing betyr noe. At mottaker betyr noe. At det finnes situasjoner hvor sannheten ikke blir mindre sann av å vente litt med den. Eller å la sannheten i noen tilfeller være helt usagt.

Og så er det ærligheten. Den blir ofte fremstilt som noe absolutt, nesten brutalt. Som om ærlig kommunikasjon alltid må være ubehagelig for å være ekte. Men jeg er ikke sikker på om det stemmer. Kanskje ærlighet også handler om ansvar. Om å spørre seg selv hvorfor man ønsker å si noe. Er det for å bidra? For å rydde opp? For å være tydelig? Eller er det bare for å få det ut av systemet? Det er jo en forskjell der. Og den forskjellen merkes, både hos den som snakker og den som lytter.

Hva med effektiviteten? Effektiv i forhold til hva? Tid? Energi? Relasjoner? Kanskje effektiv kommunikasjon ikke handler om å bruke færrest mulig ord, men om å bruke de riktige. Og noen ganger er de riktige ordene, den riktige kommunikasjonen, ikke ord i det hele tatt. Noen ganger er det et spørsmål. En pause. Et blikk. Eller det å la noe henge litt i luften.

Noen ganger kan det enkleste være å fylle et rom med lyd fordi stillhet føles uvant, til og med ubehagelig. Men stillhet kan jo være veldig riktig. Og viktig. Den kan gi plass til refleksjon, til at noe får synke inn. Det kan også være en form for respekt, å ikke alltid kreve oppmerksomhet, men gi rom.

Kanskje handler kommunikasjon egentlig mindre om personlighetstrekk og mer om bevissthet. Om evnen til å justere seg. Til å kjenne etter: Hva trengs her? Tydelighet eller varsomhet? Ord eller stillhet? Tempo eller ettertanke?

Det finnes nok ikke bare én riktig måte å være direkte, ærlig og effektiv på. Kanskje det nettopp er spennet mellom disse som gjør kommunikasjonen levende. Litt uferdig. Litt menneskelig.

Dette er ingen dyp analyse, for all del og i hvert fall ingen fasit. Bare noen tanker som har trillet litt rundt i toppetasjen. Hodet altså. Men kommunikasjonsmåte og væremåte er et interessant tema, synes jeg, fordi det er en liten påminnelse om at god kommunikasjon sjelden handler om å si mest mulig riktig, men om å være villig til å være nysgjerrig på hvordan ordene våre faktisk virker. Og en mulighet til å tenke etter om vi får frem budskapet vårt eller om måten vi kommuniserer på virker mot sin hensikt.