Selvhjelp, selvskuffelse og en veldig god lunsj.

Jeg har lest min siste selvhjelpsbok. Tror jeg. Hvorfor? Fordi istedenfor å kjenne at jeg kan mestre livet og hverdagen når jeg leser den type bøker, kjenner jeg det motsatte. Bøkene blir en påminnelse om hva jeg ikke får til, hvordan jeg ikke tenker og hva jeg ikke gjør.

Jeg kom til denne konklusjonen etter en lunsj med ei venninne, en lunsj, som inneholdt både god mat og drikke, men også en god samtale, refleksjoner, og ikke minst, ei venninne som er en fabelaktig lytter, og som går sammen med meg gjennom en prosess fremfor å fortelle meg bastant hva jeg skal gjøre og ikke gjøre. Jeg ble klokere på meg selv etter den lunsjen, jeg forsto meg selv bedre. Så på vei hjem tenkte jeg noe sånt som til h… med den selvhjelpsboken jeg har liggende hjemme, den som egentlig ikke gir meg annet enn dårlig samvittighet fordi jeg ikke leser mer i den og forsøker å bli en bedre utgave av meg selv.

Kanskje er det meg det er noe feil med, kanskje er det jeg som ikke evner å ta til meg de kloke ordene og inspirasjonen selvhjelpsbøkene skal bidra med.

Eller kanskje, bare kanskje, er det ikke meningen at vi skal lese oss ut av alle livets krøller med hjelp av en punktliste og en litt for selvsikker forfatter med bilde av seg selv på forsiden. For det er jo noe med disse bøkene, de vet alltid akkurat hva du burde gjøre, og når. De har løsninger som virker både geniale og forbausende enkle, men som av en eller annen grunn krever at du først står opp klokka fem, mediterer i et isbad, tenker gjennom livet til omtrent hodet sprekker, kutter sukker og starter egen business fra kjøkkenbordet innen fredag.

Men i mitt tilfelle? Jeg sto opp klokka ni, spiste brødskiver med gulost, og dro for å snakke med et menneske som ikke forsøkte å fikse meg. Det hjalp mer enn noen bok som hevder at jeg skal «manifestere suksess» ved å stirre intenst på en visjonstavle mens jeg sier affirmasjoner jeg ikke engang tror på.

For kanskje det vi trenger mindre av, er råd fra fremmede som skriver som om livet er et regnestykke, og mer av ekte samtaler med folk som tør å si "jeg vet ikke". Kanskje selvhjelpen ikke ligger i kapitler og overskrifter, men i de uformelle samtalene, i kaffeslurken mellom ordene, og i stillheten der noen faktisk bare lytter.

Jeg sier ikke at jeg aldri skal lese en selvhjelpsbok igjen. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at det sannsynligvis skjer. Jeg kommer til å plukke opp en bok med tittel som lover mer energi, bedre grensesetting og «livsglede i 10 enkle steg». Jeg kommer til å brette hjørner på sidene og skrive ut sitater jeg har lyst til å tro på. Men neste gang jeg leser en sånn bok, så gjør jeg det med en klype salt og en god dose sunn skepsis, og kanskje med venninnen min på speed dial.