Samvær og vold i nære relasjoner – et alvorlig problem i barnefordelingssaker

For 20 år siden fikk en far samværsrett med barnet, på tross av drapstrusler mot mor og på tross av trusler om at han skulle ta barnet. For mor var det åpenbart at far ikke brydde seg om barnet, noe han viste gjennom manglende omsorgsevne og fullstendig fravær av barnets beste. For far handlet det om kontroll av mor, hvor barnet ble et middel han brukte for å oppnå nettopp det.

Nå, 20 år senere, får en annen far rett til samvær med sitt barn, og hvor denne moren og barnet er i nøyaktig samme situasjon som mor og barn for 20 år siden.

Hvordan er det mulig at det fremdeles er like lite kompetanse som for 20 år siden når det gjelder barnefordelingssaker som havner i rettssystemet? Hvordan går det an at ingen fagpersoner evner å se konsekvensene av å leve under slike omstendigheter, hvor uforutsigbarhet, utrygghet og redsel blir en del av hverdagen for disse barna og foreldrene?

Det er rystende at slike historier ikke bare finnes, men gjentar seg, nesten uendret, over flere tiår. Når rettssystemet gir samværsrett til en forelder som har fremsatt alvorlige trusler, eller som gjennom handling viser manglende omsorgsevne og respekt for barnets behov, er det ikke en nøytral avgjørelse. Det er et valg som får livslange konsekvenser for barnet og for den forelderen som står igjen med hovedansvaret for å ivareta barnets trygghet, uavhengig av om det er mor eller far.

I teorien er barnets beste det overordnede prinsippet i alle barnefordelingssaker. I praksis ser vi imidlertid at dette prinsippet ofte viker for en rigid og naiv holdning om at barn alltid har godt av samvær med begge foreldre. En slik holdning tar ikke tilstrekkelig høyde for situasjoner der samvær brukes som et middel for kontroll, maktutøvelse eller videreføring av vold enten den er fysisk eller psykisk. Når barnet blir et verktøy i en slik dynamikk, er det ikke lenger snakk om omsorg eller foreldreskap, men om belastning og risiko.

Foreldre som forsøker å beskytte barnet sitt i slike situasjoner, enten de er mødre eller fedre, møter ofte et system som ikke evner å forstå alvoret. Bekymringer tolkes som konflikt, samarbeidsproblemer eller forsøk på å ekskludere den andre forelderen. Den beskyttende forelderen forventes å være fleksibel, imøtekommende og løsningsorientert, selv når hverdagen preges av frykt, uforutsigbarhet og konstant beredskap.

Hovedproblemet ligger i manglende kompetanse om vold i nære relasjoner, men også en aksept og forståelse at vold kan fortsette etter et brudd, særlig når volden ikke etterlater synlige merker. Psykisk vold, trusler og kontroll lar seg sjelden dokumentere i rettslige rammer som i stor grad etterspør konkrete bevis. Like fullt setter volden seg i barnets nervesystem, og den setter seg i den forelderen som dag etter dag må balansere mellom å følge rettens pålegg og å forsøke å beskytte barnet. Familielivet blir preget av angst for neste samvær, neste melding, neste maktdemonstrasjon. Når dette reduseres til «påstander» eller «konflikt», blir realiteten usynliggjort.

At vi, 20 år senere, fortsatt ser de samme mønstrene, peker på et alvorlig systemfeil. Da handler det ikke om enkeltstående feilvurderinger, men om en rettskultur som i for stor grad forenkler komplekse familiedynamikker og undervurderer skadevirkningene av utrygghet over tid. Konsekvensene for barn som vokser opp under slike forhold er underkommunisert og lite vektlagt i rettssystemet. Dette på tross av at det er veldokumentert at utrygghet og konstant stress kan føre til angst, depresjon, tilpasningsvansker og langvarige psykiske plager, i verste fall for resten av livet. Ikke bare for barna, men også for den forelderen som prøver å beskytte barnet.

Så lenge samvær behandles som et mål i seg selv, og ikke som noe som forutsetter reell omsorg, trygghet og forutsigbarhet, vil slike historier fortsette å gjenta seg. Og hver gang de gjør det, er det ikke bare barna som betaler prisen, men også de foreldrene som gjør sitt ytterste for å beskytte dem, men som møter et system som ikke ser, ikke forstår og ikke handler i tråd med det ansvaret det faktisk har.