Overgangsalderen: vondt, vilt og helt normalt.

Ei dame med hetetokter og humørsvingninger, det er vel det folk flest ser for seg når de hører ordet overgangsalder. Og ja, uregelmessig menstruasjon, selvfølgelig. Litt svett, litt sur, kanskje med vesken full av bind, bare sånn i tilfelle. Men ellers? Helt greit, ikke sant?

Vel. Jeg, og utallige andre kvinner, kan skrive under på at det ikke er så greit. Overgangsalderen er så mye mer. Den er ikke bare en fase, den kan oppleves som å stå i en storm. En storm som ikke alltid er synlig for andre, men som river og sliter på innsiden.

For mange av oss gjør overgangsalderen vondt. Vondt i kroppen, vondt i hodet, og vondt i sjelen. Jeg trodde lenge at jeg bare var litt sliten. Litt sær. Og kanskje bare blitt litt gammel. Kroppen begynte å oppføre seg som en gammel bruktbil, den typen som står ute på tunet og starter på tredje forsøk, og som skramler litt mer for hver tur.

Symptomene kom ikke brått, men listet seg stille inn, som om de ikke ville bli oppdaget. Først munntørrhet. Så leddsmerter. Søvn som ikke lenger gjorde meg uthvilt. Utmattelse som la seg som et blyteppe over dagene. Og hjernetåke, den følelsen av å ha glemt både ord, tanker og hvorfor jeg egentlig gikk inn på kjøkkenet.

Det tok tid før jeg skjønte hva som faktisk foregikk. Og kanskje var det fordi vi kvinner så ofte bagatelliserer symptomene våre. Vi tåler, biter tennene sammen, og tenker "det går sikkert over". Men det gjorde det ikke.

Munntørrhet, for eksempel – høres jo trivielt ut. Men det påvirker mer enn man tror. Tannkjøttet protesterer, tennene blir sårbare, og plutselig sitter man der med spesialtannkrem, piller som stimulerer spyttproduksjonen og hyppige tannlegebesøk. Alt sammen mens pengene flyr ut av kontoen. Og når vi først snakker om det som koster; smertestillende, sovetabletter, hormonbehandling. Prislappen på overgangsalderen er ikke bare fysisk og psykisk, men også økonomisk.

Det rare er at vi alle vet at overgangsalderen kommer. Den er uunngåelig. Likevel er det som om ingen egentlig forteller deg hva du har i vente. Jeg trodde faktisk at jeg gledet meg til den. Tenk, endelig ferdig med mensen! Hetetokter? Helt greit, jeg fryser jo uansett. Humørsvingninger? Vel, det har jeg alltid hatt, så det merkes sikkert ikke likevel. Jeg kan le av det nå, men fy søren så naiv jeg var.

For nå vet jeg bedre. Jeg har lest, googlet, snakket med legen min, og jeg har innsett at jeg er helt normal. Alt dette kaoset? Det er slik det skal være. Det er kroppen min som forandrer seg, selv om den ikke spurte meg først. Og ja, jeg skal innrømme det: Dette er noe dritt.

Jeg hadde tenkt å skrive at jeg ikke klager. Men vet du hva? Jeg klager. Fordi jeg har lov til det. Fordi vi kvinner har lov til det. For smerter, utmattelse, søvnløse netter og hjernetåke som får deg til å glemme både hvem, hva og hvor, det er ikke småtteri.

For mange av oss handler overgangsalderen ikke om svette og sinne, men om å plutselig miste seg selv litt. Å stå midt i livet, men føle at kroppen har logget ut. Å kjenne at du prøver å holde hjulene i gang, men at energien bare ikke strekker til.

Derfor må vi begynne å snakke mer om dette. Ikke for å sutre, men for å forstå. For å bli forstått. Og for å slippe å sitte der alene og lure på om man holder på å bli gal når man egentlig bare er helt normal.

Selvfølgelig må vi beholde humoren, det må være rom for å le litt av galskapen. For noen ganger er det det eneste som hjelper. Men det må også være lov å si høyt at dette er tøft, og å bli tatt på alvor.

Overgangsalderen er ikke bare slutten på noe. Det er også begynnelsen på et nytt kapittel. Et kapittel der vi kanskje kjenner oss litt mer slitne, men også litt sterkere. Litt klokere. Og forhåpentligvis litt rausere med oss selv, og med hverandre.

Det er i alle fall det jeg prøver på.