Om mat, misforståelser og menneskelighet.

Nylig opplevde jeg noe som fikk meg til å reflektere over hvor forskjellig vi mennesker uttrykker omtanke, og hvor lett gode intensjoner kan oppleves som vanskelige, selv i situasjoner som er ment å være fulle av varme, godt samvær og glede.

Jeg var invitert til en feiring hos noen jeg ikke hadde møtt før. Jeg gledet meg til å bli kjent med nye mennesker, og til en kveld med samtaler og latter rundt bordet. Og det begynte på den måten.

Så kom maten på bordet. Massevis av mat og drikke. Det tok ikke så lang tid før jeg følte meg overveldet, litt trengt opp i et hjørne. Hver gang jeg hadde spist opp det som var på tallerkenen, ble den fylt på igjen av vertskapet. Hver gang glasset nærmet seg tomt, ble det fylt. Det kom jo til et punkt hvor jeg var forsynt, veldig forsynt, og jeg takket høflig nei. Uten at det hjalp. Tallerkenen ble likevel fylt på, det samme med glasset. Etterfulgt av spørsmål om hvorfor jeg ikke spiste og drakk. Igjen og igjen de samme spørsmålene, og den samme oppfordringen om å spise og drikke mer. Og igjen og igjen det samme høflige svaret fra meg; nei takk, jeg er forsynt.

Jeg har tenkt mye i ettertid på hvordan det må ha sett ut fra deres side. Kanskje de så en gjest som ikke tok for seg, som ikke drakk, som ikke deltok i det sosiale ritualet de forbandt med glede. Kanskje tenkte de at jeg ikke likte maten, at jeg var reservert, eller at jeg ikke satte pris på gjestfriheten deres. Kanskje kjente de på et snev av skuffelse, slik vi alle kan gjøre når vi prøver å gi noe og ikke får responsen vi håpet på.

Og på sett og vis hadde de grunn til det. De ønsket å vise gjestfrihet. De ønsket å gjøre meg glad, og deres måte å vise det på var å sørge for at jeg aldri manglet noe. I deres øyne var det omsorg og gjestfrihet på sitt beste. I mine øyne ble det et ubehagelig press, og en følelse av å være en dårlig og utakknemlig gjest. Ikke fordi noen bevisst gikk inn for å gi meg den følelsen, men fordi jeg ikke klarte å leve opp til forventningene deres om hva en fornøyd og glad gjest er. Jeg ønsket å bidra til god stemning og vise at jeg hadde det bra, men min måte å vise trivsel på, gjennom samtale, latter, nærvær, og et lite glass vin, ble ikke tolket som trivsel. Fordi jeg spiste ikke nok. Jeg drakk ikke nok.

Men, så klart, å være vertskap og føle at gjestfriheten og omsorgen blir ikke blir satt pris på, er vondt og sårt. Den følelsen av å ville glede, men oppleve at gleden ikke når helt frem, den har vi alle kjent på i en eller annen form. Det føles som en liten avvisning, selv om det ikke er ment slik.

Det slo meg hvor sårbart møter mellom mennesker er. Og kanskje spesielt når to ulike kulturer møtes, slik som i dette tilfellet. Når vi forsøker å vise omtanke, men den andre ikke tar imot slik vi håper. Når vi vil gjøre inntrykk, men i stedet skaper ubehag. Ingen gjør noe galt, og likevel kan det oppstå avstand.

Til slutt satt jeg igjen med en erkjennelse som både var enkel og vanskelig på samme tid: Omtanke er ikke universell. Den ser forskjellig ut, føles forskjellig, og uttrykkes gjennom våre egne erfaringer, vaner og forventninger. Og kanskje er det nettopp i møtene der misforståelsene oppstår, at vi blir minnet om hvor mye vi egentlig vil hverandre vel.

For under alt, under de fulle tallerkenene, de fulle glassene, den høflige nølingen og den stille usikkerheten, lå jo det samme ønsket: å skape en hyggelig og fin kveld sammen. Og når jeg tenker tilbake nå, er det ikke ubehaget jeg sitter igjen med, men påminnelsen om hvor viktig det er å se verden gjennom hverandres øyne.

Kanskje handler ekte gjestfrihet og ekte takknemlighet om nettopp dette: å møte hverandre på halvveien. Å våge å spørre og våge å si ifra. Å anerkjenne at vi alle har ulike måter å vise varme, omsorg og trivsel på, og at forskjellene ikke er et hinder, men invitasjoner. Invitasjoner til å forstå litt mer, dømme litt mindre, og vokse litt som mennesker.

Og kanskje, neste gang vi sitter rundt et bord med mennesker vi ikke kjenner, kan vi minne oss selv på dette: At selv når vi misforstår hverandre, deler vi likevel ønsket om å høre sammen. Og kanskje er det i seg selv den beste formen for omtanke.