Når vi ikke havnet der vi trodde, men kanskje der vi skulle.

Nylig leste jeg en bok,"Forventninger" av Anna Hope. Der møter vi Hannah, Cate og Lissa, tre kvinner i midten av livet. Foruten vennskapet, har de noe mer til felles; den gnagende følelsen av at livet ikke ble helt slik de hadde sett for seg. Det fikk meg til å tenke og reflektere litt hva det gjør med oss når livet tok så mange avstikkere at vi kom oss aldri tilbake på hovedveien.

Da vi var unge, var jo fremtiden som et åpent landskap. Vi så for oss store ting, som kjærlighet, karriere, eventyr, og mening. Viktige ting i livet, selvsagt. Vi hadde kanskje ikke helt klare planer om hvordan vi skulle oppnå det, men vi hadde forventninger. Og om vi ikke sa det høyt, hadde vi likevel trua på at det ville ordne seg. At ting ville falle på plass. Vi tenkte sjelden på hva det vil koste å leve ut drømmene, følelsesmessig, økonomisk, sosialt. Vi så målet, ikke reisen. Men reisen former oss, og noen ganger endrer den målet.

I "Forventninger" beskrives livet slik det blir for de fleste av oss; ikke som en rett vei, men som en sti som snor seg, med omveier, stoppunkter, bratte bakker og et par helt uforutsette avstikkere. Noen ganger havner vi et sted vi aldri hadde sett for oss. Noen ganger er det fint. Andre ganger smertefullt. Og det er vel noe de fleste av oss kan kjenne oss igjen i? Men det vanskeligste å takle er ikke nødvendigvis at livet tok en annen retning. Det er følelsen av å ha mislyktes. Av å ikke ha levd opp til forventningene, verken de vi fikk fra andre, eller de vi ga oss selv.

Samfunnet, kulturen, omgivelsene våre lærer oss at vi skal få til noe. At vi skal ha noe å vise til, oppnådde mål. Samtidig er det jo slik at det viktigste i livet sjelden lar seg måle eller vise frem som noe konkret; tilhørighet, trygghet, ømhet, vennskap, korte, men meningsfulle øyeblikk. Og så er det jo et aldri så lite paradoks, nemlig at disse faktorene spiller jo en stor rolle for nettopp at vi skal få til noe. Vi får ikke til det ene uten det andre.

Hvis ungdomslivet, oss i en mye yngre utgave, handlet om å skape oss det perfekte livet, hva handler da voksenlivet om? Handler det om å være modig nok til å gi slipp på ideen om det perfekte liv, og heller begynne å legge merke til det som er virkeligheten vår, hverdagen vår, livet vårt? Og da oppdage at vi har det egentlig bra, ja, til og med perfekt, men på en annen måte enn det vi så for oss?

Kanskje. Det kommer nok an på hvem man spør. Noen ganger er livet så vanskelig, så tøft, at det er umulig å kjenne at noe er bra. Derfor er det jo også viktig å ikke bare legge merke til vår egen virkelighet, vår egen hverdag og vårt eget liv, men til nettopp de som ikke har det så bra slik at vi kan være til hjelp og støtte. Og kanskje det kan bli vår nye hovedvei?