Når man vet hva som er bra, men ikke klarer å gjøre det.

Det finnes en egen form for frustrasjon i å vite hva som er bra for en selv, og samtidig ikke klare å gjøre det. Kunnskapen mangler ikke. Den er der, ganske tydelig. Man vet at kroppen trenger søvn og bevegelse, at det gjør noe med hodet å komme seg ut, at ordentlig mat er bedre enn fast food, og at det ikke er spesielt godt å tilbringe hele dagen alene med sine egne tanker. Man vet også hva som vanligvis hjelper når ting blir vanskelig. Man har hørt det før, lest om det, kanskje til og med kjent forskjellen på en periode hvor man gjorde disse tingene og en periode hvor man ikke gjorde dem.

Det er ikke kunnskapen som er problemet. Det er avstanden mellom kunnskap og kapasitet. For det finnes dager hvor man vet at en tur ville gjort godt, men hvor det å reise seg fra sofaen føles som mer enn bare å reise seg fra sofaen. Det er ikke selve turen som er vanskelig å forstå. Det er alt som må skje før den kan begynne. Finne klær. Ta på sko. Gå ut. Møte verden. Komme seg av gårde. På en god dag tenker man knapt over det. På en annen dag kan det føles som en oppgave man ikke helt har krefter til å begynne på. Så blir man sittende litt til. Og plutselig har ettermiddagen gått.

Det samme kan skje med middagen, treningen, ryddingen, telefonen man skulle tatt eller det man egentlig hadde gledet seg til. Ikke fordi man har bestemt seg for å la være, men fordi det hele tiden finnes noe i veien som er vanskelig å forklare. En tyngde, kanskje. En mangel på overskudd. En følelse av at selv små ting krever mer enn de burde. Det er vanskelig å beskrive for noen som ikke kjenner det selv, nettopp fordi det ikke alltid finnes en synlig grunn. Det ser ikke nødvendigvis ut som utmattelse. Det kan se ut som latskap. Det kan se ut som manglende disiplin eller dårlige prioriteringer. Det kan se ut som om man bare ikke bryr seg nok.

Men på innsiden kan man bruke store deler av dagen på å tenke på alt man egentlig burde gjøre. Det er kanskje det som gjør det ekstra vondt. For når man ikke vet hva man skal gjøre, finnes det i det minste noe å lete etter. Et svar, en forklaring, en ny idé. Men når man allerede vet hva som burde hjelpe, og likevel ikke får det til, er det lett å begynne å lete etter feilen i seg selv.

Kvelden kan gjøre dette enda tydeligere. Når dagen nesten er over, er det ikke lenger så mye tid igjen til å rette opp det som ikke ble gjort. Det som tidligere bare var en utsettelse, kan plutselig få en helt annen betydning. Man ser tilbake på timene som gikk og oppdager at man igjen ble værende hjemme, igjen spiste det enkleste, igjen lot telefonen fylle tiden, igjen utsatte det man hadde tenkt å gjøre. Det trenger ikke ha vært en dårlig dag i noen dramatisk forstand. Ingenting spesielt kan ha skjedd. Likevel kan den kjennes dårlig, fordi man vet at man kunne trengt noe annet enn det man endte opp med.

Og da kommer den vonde følelsen av å ha mislyktes, selv om det egentlig ikke finnes noe konkret å peke på. Det er kanskje det som er vanskeligst med slike dager: at man ikke nødvendigvis har gjort noe galt, men likevel går til sengs med følelsen av å ha gjort noe feil.

Morgendagen får derfor lett en egen plass i tankene. Den blir stedet hvor alt skal begynne på nytt. I morgen skal det bli annerledes. I morgen skal man komme seg opp, få litt orden på dagen, spise bedre, gå ut, gjøre noe som gir energi. Ikke nødvendigvis fordi man tror på store forandringer, men fordi man trenger å tro at neste dag kan bli litt annerledes enn den som nettopp tok slutt. Så går man og legger seg med den følelsen. At i morgen...

Og noen ganger fungerer det. Andre ganger våkner man og kjenner at gårsdagens mangel på krefter ikke forsvant i løpet av natten. Da er kunnskapen fortsatt der, like tydelig som før. Man vet fortsatt hva som burde gjøres. Det er bare kapasiteten som ikke har fulgt etter.

Det er kanskje dette som er så vanskelig å forstå, både for den som står i det og for dem som ser på utenfra. For vilje og kapasitet kan ligne på hverandre når man bare ser resultatet. Hvis noen ikke går turen, lager maten eller ringer telefonen, er det lett å tenke at de ikke prioriterte det. At det ikke var viktig nok. At de kanskje bare burde bestemme seg. Men noen ganger har det vært viktig hele dagen. Det var bare ikke mulig å få det til. Og den forskjellen kan være nesten usynlig for andre, samtidig som den kan kjennes enorm for den som sitter midt i den.

Det finnes mennesker som har alle svarene, men som likevel ikke finner veien fra svarene og ut i livet. Mennesker som vet hva de trenger, men som ikke alltid har nok energi til å gjøre det. Mennesker som hver kveld legger seg med en følelse av at dagen kunne vært annerledes, og som hver morgen våkner med et stille håp om at kanskje i dag.

Kanskje er det flere enn man tror som kjenner på akkurat dette. Som kan se ut som om de bare ikke tar vare på seg selv, mens det på innsiden foregår en helt annen kamp. En kamp som ikke nødvendigvis synes, fordi den ikke handler om manglende vilje eller mangel på kunnskap, men om krefter som ikke strekker helt til.

Kanskje ligger det en slags ensomhet i å vite så godt hva man burde gjøre, samtidig som man ikke klarer å gjøre det. Å sitte med alle de gode rådene i hodet og likevel kjenne at avstanden mellom det man vet og det man får til, er større enn man skulle ønske.

Og kanskje finnes det noen andre som sitter akkurat der også. En annen som denne kvelden ser tilbake på dagen og kjenner at den ikke ble slik den skulle. En annen som hadde tenkt å gjøre mer, men som ikke hadde kreftene. En annen som ligger i mørket og allerede tenker på morgendagen, fordi det fortsatt finnes en liten tanke om at kanskje blir det annerledes da.

Uten å vite at det, et annet sted, finnes noen som kjenner på akkurat det samme.