Mindre om å tåle livet, mer om hvorfor vi må.

«Vi må snakke mer om psykisk helse.» Setningen gjentas så ofte at den nesten har mistet innholdet sitt. Politikere sier det. Ledere sier det. Skoler sier det. Vi nikker gjenkjennende, som om vi alle vet hva den betyr, og som om mer snakk i seg selv løser alt.

Grunnen til at vi sier det igjen og igjen er tilsynelatende enkel: Åpenhet redder liv. Når vi tør å si hvordan vi har det, bryter vi tabuene, senker terskelen for hjelp og gjør det lettere å stå i det som er vanskelig. Psykisk helse fremstilles som noe personlig, men håndterbart med riktige verktøy, litt støtte og nok vilje.

Det er jo mye sannhet i dette. Åpenhet har helt klart hatt en reell verdi. Mennesker som tidligere følte seg helt alene med sin psykiske uhelse, gjør det i mye mindre grad nå. Skammen mange følte har blitt utfordret, og mental helse har fått et ansikt. Flere ansikter. Det er et fremskritt.

Likevel er det noe som skurrer.

For samtidig som vi snakker mer enn noen gang, blir flere syke. Ventelistene vokser. Unge forteller om økende stress, angst og utmattelse. Hvis mer åpenhet er løsningen, hvorfor ser vi da ikke tydeligere resultater?

Kanskje fordi måten vi snakker om psykisk helse på, også har en bakside.

Når psykisk uhelse først og fremst blir sett på som et individuelt problem, blir også løsningen individuell. Det handler om å lære å mestre, regulere, prioritere, sette grenser. Og det gir mening, til et punkt. Men noe forsvinner når vi snakker om det på den måten: rammene som gjør mestring nødvendig i utgangspunktet.

For hva skjer når det er helt normalt å være konstant tilgjengelig? Når tempoet aldri senkes, men økes og vi kaller det for effektivisering? Når fleksibilitet i arbeidslivet ofte er usikkerhet, og prestasjon blir en moralsk verdi? Da blir psykisk uhelse ikke bare et personlig anliggende, men en helt rimelig reaksjon.

Likevel er det sjelden slik det fremstilles. I stedet blir ansvaret flyttet innover mot individet. Klarer du ikke å stå i det, må du jobbe med deg selv. Du må bli mer robust, mer bevisst, mer balansert. Og når mange nok strever, blir løsningen flere kurs i stressmestring, ikke et spørsmål ved selve stresset og hva som er årsaken.

Samtidig er systemkritikk vanskelig. Den kan oppleves som en ansvarsfraskrivelse. Som om det å peke på strukturer betyr at individet er maktesløst. Men det er ikke en reell motsetning. Det er fullt mulig å ta ansvar for eget liv og samtidig erkjenne at livene våre leves innenfor rammer vi ikke alltid har valgt selv.

Kanskje er det nettopp her noe går tapt i samtalen om psykisk helse. Når psykisk uhelse forstås isolert fra samfunnet den oppstår i, blir den også lettere å plassere, nemlig hos den enkelte. Det gir kanskje et ryddig bilde. Men ikke nødvendigvis et sant et.

Hva om problemet ikke er at vi snakker for lite om psykisk helse, men at vi snakker om det på en måte som gjør samfunnet uten ansvar?

For et samfunn som stadig krever mer av menneskene, kan ikke samtidig fraskrive seg ansvar for konsekvensene. Åpenhet er viktig. Hjelp er nødvendig. Men uten en vilje til å se sammenhengen mellom hvordan vi lever, og hvordan vi har det, risikerer vi at samtalen om psykisk helse blir en måte å normalisere det unormale på.

Kanskje er det på tide å snakke mindre om hvordan vi skal tåle livet, og mer om hvorfor livet har blitt noe som må tåles.