Mellom arbeidsoppgavene finnes menneskene.

Nylig var jeg på apoteket for å hente ut medisin. En av farmasøytene, en skikkelig hyggelig, serviceinnstilt og pratsom dame, sa at hun elsket jobben sin. Å snakke med mennesker, utveksle erfaringer og meninger, selv om det kun var korte og overfladiske samtaler i forbindelse med å gi ut medisiner.

Det fikk meg til å tenke litt på jobb og arbeidsliv generelt. De fleste av oss har nok hatt dager der vi synes arbeidsoppgavene våre er litt i overkant mye, vanskelige og utfordrende, av ulike grunner. Men så er det den menneskelige samhandlingen vi har på jobb, med kollegaene våre eller andre som vi snakker med, og sikkert ofte også ler sammen med. Det gjør at arbeidsoppgavene våre blir lettere og arbeidsdagen går fortere.

Kanskje er det nettopp dette vi glemmer litt når vi snakker om arbeidslivet. Vi snakker mye om oppgaver, effektivitet, mål, resultater, prestasjoner og utvikling. Vi teller timer og produksjon, måler resultater og lager planer for hvordan ting kan gjøres enda bedre. Men hvor mye betyr egentlig menneskene rundt oss for hvordan vi har det på jobb?

En arbeidsdag kan være full av oppgaver som må gjøres, men det er ikke nødvendigvis oppgavene vi husker når dagen er over. Kanskje husker vi latteren rundt kaffemaskinen. Den lille praten på gangen. Kollegens kommentar som fikk oss til å smile akkurat da vi egentlig hadde mest lyst til å skrike høyt. Eller den korte samtalen med et menneske vi aldri kommer til å møte igjen, men som likevel gjorde dagen litt hyggeligere. Det er kanskje noe av det fine med menneskelig samhandling. Den trenger ikke alltid være dyp eller viktig for å bety noe.

Vi trenger ikke kjenne hverandres livshistorier. Vi trenger ikke være nære venner. Noen ganger holder det med et smil, et «hvordan går det?», en liten spøk eller noen minutter med en samtale som egentlig handler om ingenting. Det handler kanskje ikke så mye om hva vi snakker om, men om følelsen av å bli sett.

Og kanskje er det derfor den hyggelige farmasøyten på apoteket trivdes så godt i jobben sin. Ikke nødvendigvis fordi det å håndtere resepter og medisiner er verdens mest spennende arbeidsoppgave, men fordi oppgaven gir henne muligheten til å møte mennesker. Hun får være litt sammen med andre mennesker i løpet av arbeidsdagen. Hun får høre små glimt fra andres liv, dele noen tanker og kanskje gi noen et lite bedre øyeblikk.

Det fikk meg også til å tenke på hvor mange mennesker vi egentlig møter i løpet av en arbeidsdag. Noen møter vi hver dag. Andre kanskje bare én gang. Noen kjenner vi godt, andre vet vi knapt navnet på. Likevel blir de en del av arbeidsdagen vår. Vi påvirker hverandre, ofte uten å være særlig bevisste på det. For vi mennesker smitter hverandre. Ikke bare med latter, godt humør og entusiasme, men også med stress, irritasjon, uro og dårlig stemning. En person som kommer inn i et rom med et smil, kan forandre stemningen. Det kan også en person som kommer inn med irritasjon. Vi tar med oss mer enn arbeidsoppgavene våre når vi går på jobb. Vi tar med oss oss selv. Og det er kanskje nettopp det som gjør arbeidslivet så krevende – og samtidig så verdifullt.

For mennesker er ikke maskiner. Vi kan ikke skru av alt som skjer på innsiden og bare møte opp for å utføre arbeidsoppgavene våre. Vi har gode dager og dårlige dager. Vi er slitne, forelsket, bekymret, glade, frustrerte, usikre og fulle av energi. Noen ganger bærer vi på ting ingen andre vet om. Derfor kan et arbeidsmiljø være så mye mer enn et sted vi tjener penger. Det kan være et sted der vi får følelsen av å høre til. Et sted der noen spør hvordan det går – og faktisk venter på svaret. Et sted der vi kan le av noe som egentlig ikke er særlig morsomt. Et sted der vi kan irritere oss sammen over en vanskelig arbeidsoppgave og likevel gå løs på den. Et sted der noen ser at vi har en dårlig dag og gjør den litt lettere uten å nødvendigvis vite hvorfor. Og kanskje trenger vi ikke alltid så mye mer enn det.

Det er lett å tenke at det er de store tingene som betyr mest. De viktige samtalene. De nære relasjonene. De menneskene som står oss aller nærmest. Men kanskje består livet også av alle disse små møtene vi nesten ikke legger merke til. Et smil fra en fremmed. En kommentar fra en kollega. En kort prat med personen bak disken. En latter i et møterom. Et «god helg» på vei ut døren. Små øyeblikk som i seg selv ikke betyr så mye, men som til sammen gir hverdagen følelsen av fellesskap, tilhørighet og kontakt med andre mennesker.

Jeg tror derfor ikke nødvendigvis at vi skal undervurdere betydningen av den såkalte overfladiske praten. Vi trenger ikke alltid snakke om det store og vanskelige. Noen ganger er det nettopp det hverdagslige vi trenger. Det som ikke krever noe av oss. Det som bare minner oss på at vi er flere som går rundt her og prøver å få livet og arbeidsdagene til å henge sammen.

For kanskje er det ikke først og fremst arbeidsoppgavene som gjør en arbeidsdag til en god eller dårlig dag. Kanskje er det menneskene. De vi møter. De vi samarbeider med. De vi ler med. De vi irriterer oss over. De vi lærer av. De vi kanskje bare snakker med i to minutter, men som likevel setter et lite avtrykk i dagen vår. Og kanskje er det nettopp derfor vi trenger hverandre så mye mer enn vi liker å innrømme.

For hva er vi egentlig uten våre medmennesker? Vi kan være dyktige. Effektive. Selvstendige. Produktive. Men vi er fortsatt mennesker. Og mennesker trenger mennesker.