Livet er ikke et problem som skal løses.

Vi elsker å løse problemer. Nesten litt for mye. Faktisk så mye at jeg begynner å lure på om vi ikke er blitt avhengige av dem.

For det er jo alltid noe. Alltid noe som kan fikses, forbedres, justeres eller optimaliseres. Hvis det ikke er jobben, så er det forholdet. Hvis det ikke er forholdet, så er det kroppen. Hvis det ikke er kroppen, så er det tankene. Og hvis alt egentlig er ganske greit? Da er det på tide å grave litt dypere. For det må jo finnes noe der inne.

Det kan virke som om vi har gjort det å finne problemer til et tegn på modenhet. Bevis på selvinnsikt. På utvikling. På at vi jobber med oss selv». Og det høres jo innmari fint og flott ut, ikke sant. Misforstå meg rett, ja, noen ganger må vi jobbe med oss selv. Ting må ryddes opp i. Grenser må settes. Gamle og dårlige mønstre må brytes.

Men, vi har på et eller annet tidspunkt begynt å oppføre oss som om det å ha det bra må begrunnes. Som om glede, ro eller tilfredshet ikke helt er gyldig før vi kan forklare hvorfor den er der. Hva vi har jobbet med. Hva vi har forstått. Hva vi har "landet" på. Det er nesten som om det å bare ha det fint ikke er nok i seg selv. Det må komme med en forklaring, en prosess, gjerne også et lite forbehold.

"Jeg har det bra, men…" eller "Det går fint nå, etter mye jobbing…"

Og hvis vi ikke kan forklare det? Hvis det bare er bra? Da blir vi fort litt urolige. Litt mistenksomme. Som om det er noe vi har oversett. Noe under overflaten som sikkert bør graves frem før det blir et problem.

Når ble det egentlig sånn at vi ikke lenger kan tillate oss å ha det bra uten først å analysere, rettferdiggjøre eller forklare det?

Denne måten å tenke på gjør noe med oss. Den holder oss konstant i beredskap. Alltid klare til å lete etter neste forbedringspunkt, selv i det som egentlig fungerer. Og i stedet for å nyte de øyeblikkene hvor livet er bra, så står vi der med forstørrelsesglass og spør: "Hva betyr dette, egentlig?"

Kanskje er det nettopp her vi roter det til. Kanskje trenger ikke det å ha det bra alltid være et symptom på innsikt, utvikling eller kontroll. Kanskje kan det bare være et tegn på at akkurat nå, i dette øyeblikket, så er det faktisk greit å være her. Helt enkelt, rett og slett.

Satt på spissen, kan det være slik at vi ofte konstruerer problemer fordi problemløsning har blitt løsningen på alt? Føler vi oss nyttige når vi fikser? Verdifulle når vi analyserer? Viktige når vi forbedrer? Føles ro uproduktivt? Føles glede uten formål litt bortkastet?

Men hva om det er nettopp dette som holder oss fast? Hva om all denne evige fiksingen faktisk står i veien for det livet vi sier at vi vil ha?

For hvis vi konstant ser etter det som er galt, så lever vi i praksis i et liv som alltid er galt. Uansett hvor bra det egentlig er. Det blir jo aldri ferdig. Aldri godt nok. Aldri trygt å hvile i. For det finnes jo alltid et nytt forbedringspunkt rundt hjørnet.

Hva om vi snur det på hodet, og stiller oss selv langt færre spørsmål om hva som er problemet, og langt flere om hva som gir oss energi? Hva som gjør oss glade? Hva som får oss til å føle oss levende, engasjerte, inspirerte?

For min egen del er i alle fall ingen tvil: Jo mer jeg gjør av det som faktisk gjør meg glad, jo mindre plass tar problemene. Ikke fordi de magisk forsvinner, men fordi de mister hovedrollen. De blir biroller. Noe jeg kan forholde meg til, i stedet for noe jeg lever i.

Og det er noe utrolig befriende ved det. Å være så til stede i noe som gir glede at du slipper å være inne i ditt eget hode hele tiden. Å ikke analysere hvert øyeblikk. Å ikke hele tiden spørre: "Hva betyr dette?" eller "Hva sier dette om meg?"

Kanskje blir vi ikke bedre mennesker av å grave dypere og dypere etter feil. Kanskje blir vi bedre av å styrke det som allerede funker. Kanskje er ikke løsningen mer innsikt, flere verktøy eller flere "aha-opplevelser".

Kanskje er løsningen å gjøre mer av det som allerede er problemfritt. Og tåle det ubehaget det kan skape i oss, for ja, merkelig nok, for noen av oss er det faktisk mer uvant å ha det bra enn å ha noe å jobbe med.

Problemer skal jo løses når de må. Men hvis hele livet vårt skal være et forbedringsprosjekt, er det kanskje lurt å reflektere litt over om vi egentlig lever, eller holder vi bare på å fikse? Vi kan jo ikke gjøre problemløsning til en livsstrategi, synes jeg.