Ikke be om unnskyldning, be heller om forståelse.

Psykisk uhelse er en usynlig sykdom. Traumer er usynlige sår. Og det som vi ikke ser, forstår vi mindre av. Derfor må vi snakke om det, igjen og igjen. Og det gjør jeg gjerne, fordi jeg vet av egen erfaring hvordan denne type sykdom og sår påvirker livet. Kanskje er traumer noe av det vanskeligste å forstå for andre fordi livet går jo videre, fortid er fortid, ikke sant? Nei, så enkelt er det ikke.

Traumer forsvinner ikke bare fordi tiden går. Kroppen husker det hodet forsøker å legge bak seg. Erfaringer som en gang handlet om overlevelse, lagres i nervesystemet og blir en del av hvordan man møter verden videre. Derfor kan mennesker som har opplevd svik, utrygghet eller tap av kontroll, reagere sterkt på situasjoner som for andre virker helt hverdagslige.

For den som aldri har opplevd hvordan det er å leve i konstant beredskap, kan det være vanskelig å forstå. Å vente på svar. Å ikke vite. Å møte usikkerhet eller ubestemthet. "Kanskje." "Vi får se." "Jeg vet ikke ennå." For mange er dette bare små irritasjonsmomenter i hverdagen. Men for et menneske som tidligere har erfart at usikkerhet betyr fare, svik eller tap av kontroll, kan de samme situasjonene sette hele kroppen i alarmberedskap.

En hyggelig overraskelse kan oppleves som et bakholdsangrep. Å "ta ting på sparket" kan oppleves som at plan A, det trygge og forutsigbare alternativet, plutselig forsvinner, og at man må kaste seg ut i noe man ikke rekker å forberede seg på. Å ikke vite hva som skal skje, eller å måtte "se ting an", kan oppleves skremmende fordi man ikke får muligheten til å legge en strategi for hvordan man skal håndtere situasjonen. Dette handler ikke om kontrollbehov i seg selv, men om trygghet.

Og da begynner kampen. En kamp mellom logikken, som forsøker å fortelle deg at situasjonen er trygg, og kroppen, som allerede har bestemt seg for at den ikke er det. Kroppen reagerer før tankene rekker å analysere. Pulsen øker, tankene spinner, behovet for kontroll melder seg, og man går inn i et reaksjonsmønster man ofte selv vet virker urimelig. Men traumereaksjoner handler sjelden om hva som er logisk. De handler om hva kroppen har lært at den må gjøre for å beskytte deg.

Problemet er at reaksjonene sjelden blir forstått av omgivelsene. Psykisk uhelse har på mange måter sitt eget språk. Et språk som gir mening for den som lever med det, men som ofte virker uforståelig for mennesker som aldri har kjent det på kroppen selv. Derfor blir mennesker som sliter psykisk nødt til å oversette seg selv hele tiden. Forklare hvorfor de reagerte som de gjorde. Forklare hvorfor de trakk seg unna. Forklare hvorfor de ble redde, sinte, stille eller overveldet.

Veldig ofte kommer unnskyldningen først. "Beklager at jeg reagerte sånn." "Beklager at jeg ble vanskelig." "Beklager at jeg misforsto." Ikke nødvendigvis fordi man har gjort noe galt, men fordi man vet at reaksjonene kan være vanskelige å forstå for andre. For mange blir derfor unnskyldningen en refleks. Man ber om unnskyldning for behovene sine, følelsene sine, reaksjonene sine og frykten sin. Man gjør seg mindre. Mykere. Mer forståelig. Ikke fordi man ønsker oppmerksomhet, men fordi man ønsker å være minst mulig belastning for andre.

Men kanskje er det ikke unnskyldninger det trengs mer av. Kanskje burde mennesker som lever med traumer slippe å føle at de må beklage reaksjoner de ikke alltid har kontroll over. Kanskje burde de i større grad møtes med forståelse i stedet for frustrasjon. Med nysgjerrighet i stedet for irritasjon. Med et ønske om å forstå hva som ligger bak reaksjonen, ikke bare reaksjonen i seg selv. For reaksjoner som er formet av traumer handler sjelden om manglende vilje, dårlige intensjoner eller et ønske om å være vanskelig. De handler om erfaringer kroppen fortsatt bærer på, lenge etter at faren egentlig er over.

Det som sjelden snakkes om, er at mennesker som sliter psykisk ofte er de som viser mest forståelse. Ikke bare forståelse for andre menneskers feil og mangler, men forståelse for at andre ikke forstår dem. De forventer ikke at alle skal vite hvordan traumer fungerer, hvordan angst kjennes, eller hvordan kroppen kan reagere på gamle erfaringer. Derfor bruker de enorme mengder energi på å forklare seg selv på en måte som gjør dem lettere å forstå og håndtere for omgivelsene. De tar ansvaret for kommunikasjonen. For forklaringen. For å roe ned konflikter. For å gjøre reaksjonene sine mindre belastende for andre. De prøver å skape forståelse hos mennesker som ofte aldri har trengt å forstå denne typen smerte.

Og kanskje er det nettopp derfor så mange med psykiske utfordringer blir så slitne. For det er utmattende å hele tiden måtte forsvare reaksjoner man aldri selv valgte å få. Det er utmattende å stå i en indre kamp samtidig som man forsøker å få andre til å forstå at kampen eksisterer. Og det er utmattende å alltid være den som må møte verden med tålmodighet, forklaring og forståelse, mens man sjelden møtes med det samme tilbake.

Mennesker som lever med traumer bruker allerede store deler av livet sitt på å forstå andre menneskers manglende forståelse. Det minste de burde møtes med, er et forsøk på å bli forstått tilbake. Be burde slippe å føle at de må be om unnskyldning, og heller føle at det er helt greit å be om forståelse.