Hva vet vi egentlig om andre mennesker?

Når vi har ferie, og roen senker seg, legger vi gjerne bedre merke til omgivelsene våre. Vi observerer mer, og reflekterer mer. På godt og vondt.

Jeg er ferdig med ferien min for denne gang, og hverdagen står og dundrer på døren. Har bare lukket døren opp på gløtt, jeg er ikke helt klar for å ønske den velkommen helt enda.

Ferien min har for det meste bestått av å ligge på en solseng, ved et hus ved sjøen, nord i landet. Men ferien har også inneholdt opplevelser som har gjort inntrykk, opplevelser som bekrefter at sykdom må synes på utsiden for at den skal tas på alvor. Psykisk helse, eller uhelse, er noe usynlig, noe diffust for svært mange mennesker. 

Et eksempel opplevde jeg da jeg satt på bussen, for å komme frem til huset ved sjøen, og solsengen. Bussturen inneholder to fergeturer, hvor det er ikke lov å sitte inne bussen på overfarten. De fleste legger fra seg noe bagasje, en sekk, veske eller noe annet slik at andre passasjerer ikke setter seg der. Helt foran i bussen satt en dame, men hun la ikke ifra seg sekken sin da hun gikk av, noe som resulterte i at en annen hadde satt seg der da bussen stoppet etter overfarten. Denne damen som da kom på, gikk med en stokk, og satte seg foran i bussen, på plassen til hun som satt der først. Da sistnevnte kom på bussen igjen, sa hun, på en rolig og fin måte, at der var det hun som satt. Svaret hun fikk var; Det er helt nødvendig for meg å sitte her, det, forstår du. "Det er det for meg også" svarte hun tilbake, med tydelig engstelse, før hun gikk og fant seg et annet sted i bussen. Ingen reaksjon fra damen med staven. Hva vet vi om utfordringene til mennesker som ikke har synlige skader eller bruker hjelpemidler vi ser? Ingenting. Vi vet ingenting, og derfor antar vi at det ikke er problemer eller utfordringer.

"Hvordan går det an å være så dum?!" Det er en setning som ofte blir brukt når noen tar avgjørelser og valg som virker uforståelige, ulogiske og ufornuftige. Vi reagerer gjerne også med en ufin kommentar hvis et menneske er urolig, må være i bevegelse omtrent hele tiden. Eller, hvis et menneske kun klarer å holde oppmerksomheten og fokuset svært kort tid. Selvsagt kan det være slitsomt for omgivelsene å prøve å hjelpe til å rette opp dårlige valg, holde en samtale i gang eller gi informasjon når vedkommende verken sitter rolig eller ikke får med seg hva som blir sagt. Men, igjen, hva vet vi om hva som er grunnen til det? Ofte så vet vi ikke årsaken, og vi misoppfatter og misforstår. En bekjent av meg fortalte meg nå i ferien om diagnosen han har. Jeg ble ikke så overrasket fordi det ante meg. Men, jeg fikk inderlig lyst til å fortelle de som hadde sagt nettopp "Hvordan går det an å være så dum?" at han slett ikke er dum, men at han har en diagnose som til tider påvirker atferden hans.

Jeg vet selvsagt ikke om hva som gjorde at damen på bussen også trengte å sitte i setet foran, nettopp fordi det ikke var synlig på utsiden. Og jeg vet heller ikke om alle lite gjennomtenkte valg styres av diagnosen han har. Alle tar vi dårlige valg innimellom.

Men, poenget er at det er altfor lett å dømme mennesker kun basert på det som øyet ser, eller ikke ser. Et menneske er så mye mer enn hva som er synlig på utsiden. Derfor må mental helse må løftes mer frem. Synlig vil den aldri bli, men vi kan ikke godta at den skal være usynlig heller. Åpenhet hjelper, men mange synes det er vanskelig å snakke om sin egen psykiske uhelse. Naturlig nok, å fortelle om noe som må forklares gang på gang, og som må forsvareres, er ikke for pyser. Det er slitsomt og utmattende å ikke bli forstått på noe som er så viktig, noe som er en del av deg, noe som forklarer atferden. Ja, psykisk uhelse er vanskelig å forstå for mennesker som aldri har opplevd det selv, og som mener at det er jo bare å ta seg sammen. Greit, så ikke forstå, bare aksepter. Ser vi et menneske med gipset ben, og som forteller at han eller hun brakk benet i skibakken, ville vi jo aldri tvilt om benet faktisk var brukket. Vi ville jo heller aldri bedt vedkommende ta seg sammen, kaste krykkene og gå som vanlige folk.

Psykisk syke har andre typer krykker, andre typer gips som skal beskytte dem. For eksempel et sete helt foran i bussen. Eller tålmodighet, å være tydelig, posjonere ut informasjon og kommunikasjon slik at ingen trenger å verken føle seg dum eller bli oppfattet som dum fordi ikke alt ble husket.