Hva forteller bokhylla om oss?

Jeg leser mye. Ikke for å bli et bedre menneske. Ikke for å imponere noen. Og definitivt ikke fordi jeg har en ambisjon om å komme gjennom alle klassikerne før jeg dør. Jeg leser først og fremst for å slippe unna.

Det høres kanskje litt rart ut å si det fordi vi liker jo å snakke om lesing som noe dannende og utviklende. Og det er det sikkert også. Men hvis jeg skal være helt ærlig, er det underholdningen som lokker meg inn mellom permene. Jeg leser fordi jeg vil forsvinne inn i en annen verden en stund. Få en pause fra hverdagen. Leve et annet liv enn mitt eget. Derfor er kanskje litt paradoksalt at når jeg faktisk vil lære noe om verden – om kriger, politikk, historie eller mennesker som finnes på ordentlig – da ser jeg dokumentarer. Da vil jeg ha bilder, stemmer og virkeligheten servert uten at hjernen min må gjøre hele regijobben selv. Men når jeg åpner en bok, er det noe annet jeg leter etter.

Likevel er det jo ikke hvilke som helst bøker jeg velger. Jeg kunne lest alt mulig. Krim. Fantasy. Romantikk. Science fiction (nei, forresten, Science fiction holder jeg meg unna) Men av en eller annen grunn ender jeg gang på gang opp med forfattere som Valerie Perrin eller Åsne Seierstad. Ved første øyekast kunne de knapt vært mer forskjellige. Den ene skriver romaner som varsomt avdekker menneskers liv, sorg, håp og hemmeligheter. Den andre skriver dokumentariske fortellinger om krig, ekstremisme og samfunn i konflikt. Likevel treffer begge noe i meg.

Jeg leser ikke bøkene til Valerie Perrin bare fordi historiene hennes er varme. Jeg leser bøkene hennes fordi hun minner meg om at hvert menneske bærer på en historie vi ikke ser. At ingen bare er den de fremstår som. At livet er mer sammensatt enn vi ofte gir hverandre tid til å oppdage. Og jeg leser ikke bøkene til Åsne Seierstad fordi jeg er spesielt fascinert av krig eller konflikt. Jeg leser bøkene hennes fordi hun åpner dører til liv jeg aldri kommer til å leve selv. Hun gjør verden større. Ikke enklere – snarere tvert imot – men større.

Da slo det meg at kanskje vi ikke velger bøker ut fra sjanger. Kanskje velger vi dem ut fra hva de får oss til å føle. Begge disse forfatterne gjør meg nysgjerrig på mennesker. Den ene vender blikket innover, den andre utover. Men begge minner meg om hvor kompliserte mennesker er, og hvor lite vi egentlig vet om hverandre. Og kanskje er det nettopp det jeg leser om, uansett hvilken bok jeg velger. Jeg har en teori om at bokhylla vår fungerer litt som Spotify Wrapped. Den avslører ting om oss som vi kanskje ikke hadde tenkt over selv. Leser du bare krim? Kanskje liker du følelsen av at kaos faktisk kan løses innen siste kapittel. En luksus virkeligheten sjelden tilbyr. Leser du fantasy? Kanskje trenger du en verden der alt er litt større enn hverdagen. Leser du romantikk? Kanskje håper du fortsatt at mennesker finner hverandre, selv når livet er rotete.

Og så er det oss som påstår at vi leser "alt". Det gjør vi selvfølgelig ikke. Vi har bare blitt flinke til å finne vår egen smale sti gjennom den enorme skogen av bøker. Det interessante er at vi gjerne tror vi velger bøker fordi de handler om noe bestemt. Men kanskje velger vi dem fordi de gir oss noe vi savner akkurat der og da: Trøst. Forståelse. Spenning. Håp. Eller rett og slett en pause fra oss selv. Det er kanskje derfor jeg stadig vender tilbake til de samme typene historier. Ikke fordi de ligner hverandre, men fordi de vekker den samme nysgjerrigheten. Den samme følelsen av å forstå litt mer – enten det er et menneske, et samfunn eller meg selv.

Så kanskje spørsmålet ikke er: Hvilke bøker liker du? Kanskje er det mer interessante spørsmålet: Hva er det du håper å finne når du åpner en bok? Jeg er ikke sikker på svaret. Men jeg vet at neste gang noen spør hva jeg leser, skal jeg være litt forsiktig med svaret. Det kan jo hende de egentlig ikke spør om boka. Det kan jo hende de spør hvem jeg er.