Hjelper vi andre, eller hjelper vi oss selv?

Har du noen gang kjent behov for å fikse livet til noen rundt deg? En venn, partner, eller en kollega? Du gir råd, tilbyr hjelp, stiller opp. Uten at ting nødvendigvis blir så mye bedre. Og du føler deg maktesløs, men likevel prøver du igjen og igjen.

Men har du noen gang stoppet opp og spurt deg selv: Gjør jeg dette fordi jeg er et godt menneske? Eller er det fordi jeg har behov for å føle meg som et godt menneske?

Litt ubehagelig tanke, kanskje. Men verdt å kjenne litt på.

De fleste av oss har jo et oppriktig ønske om å hjelpe dem vi er glade i. Når vi ser noen sliter, er det helt naturlig å gripe inn. Det ligger noe grunnleggende menneskelig i det. Vi føler med andre, vi kjenner på urettferdigheten, vi vil bidra. Vi er tross alt flokkdyr, og det ligger i ryggmargen vår å ta vare på hverandre.

Så ja, vi hjelper fordi vi bryr oss. Men noen ganger er det ikke bare det. Så hva er det da?

Jeg mener ikke at vi er egoister, men det føles jo godt å hjelpe, det gir oss en god følelse, en følelse av å være viktig. Kanskje til og med uunnværlig. Å være den som "redder" gir oss en slags rolle, en plass i andres liv som kan være både trygg og meningsfull. Litt som å være hovedpersonen i et drama der du er helten.

Det betyr ikke at intensjonene våre er dårlige. Men det er forskjell på å hjelpe fordi det er rett, og å hjelpe fordi vi trenger å føle oss viktige, og at vi er gode mennesker.

Noen ganger hjelper vi til vi stuper, og føler oss kanskje litt brukt eller oversett. Spesielt hvis den andre ikke tar imot rådene våre, eller fortsetter å gjøre de samme feilene. Og så blir vi slitne. Oppgitte. Kanskje litt bitre. Ikke nødvendigvis fordi de ikke fikk det til, men fordi vi ikke fikk dem til å få det til. Vi mislykkes, føles det nesten ut som. Og da er kanskje ikke motivet for å hjelpe så uselvisk som vi tror?

Det er lett å gå i fella hvor vi tror at hvis vi bare gjør nok, sier de riktige tingene, viser nok kjærlighet, ja, så vil alt ordne seg. Men folk må jo gå sine egne veier. Og av og til er det ikke vår vei, vår måte som løser problemene. Kanskje trenger de at vi bare er der, uten at vi prøver å fikse situasjonen eller mennesket. Kanskje de trenger å få kjenne på egne valg, uten våre pekefingre eller gode råd, uansett hvor velmenende de er?

Den canadiske psykologen Jordan B. Peterson skriver om nettopp dette i boka "12 regler for livet: En motgift mot kaos". I avsnittet «Å redde de fortapte» tar han opp hvordan vi ofte prøver å hjelpe mennesker som ikke vil hjelpes, og hva det gjør med oss. Han sier det rett ut:

«Den som redder en annen, gjør det ofte ikke for å hjelpe, men for å vise seg selv og andre at han er god. Men det å redde noen som ikke vil reddes, kan trekke deg nedover. Det finnes mennesker som ikke ønsker at problemene deres skal løses, fordi problemet er det som gir dem identitet og mening.»

Med andre ord: Vi må spørre oss selv hvem vi prøver å hjelpe, og hvorfor. For hvis den andre ikke ønsker endring, risikerer vi å bli med ned i mørket i stedet for å løfte dem ut av det. Noen ganger er det faktisk mer omsorg i å ta et skritt tilbake.

Det ene utelukker jo ikke det andre. Vi kan forsøke å "redde" mennesker både fordi vi er gode mennesker, og fordi vi trenger å føle at vi er gode mennesker. Kanskje er det ikke noe galt i det så lenge vi klarer å være ærlige med oss selv; Hva det egentlig er vi prøver å oppnå. Er det for deres skyld eller vår?

Det er ikke noe galt i å ville hjelpe. Men det er heller ikke feil å kjenne etter hvorfor vi gjør det. Når vi kjenner og forstår motivene våre, forstår vi oss selv bedre. Da blir valgene vi tar også bedre, ikke bare for oss, men for de rundt oss også.