Halvveis tilstede, halvveis forstått. Om samspill, ansvar og tilstedeværelse.

For noen er det yoga som gir ro. For andre er det en tur i skogen – lyden av trær som rasler, tankene som faller på plass. Noen finner det i lange løpeturer, andre i stillheten med en kaffekopp før resten av verden våkner. Vi har alle våre måter å koble av på – små pauser der hodet får hvile.

For meg er det hester. Ikke fordi det alltid er rolig – det er det definitivt ikke – men fordi det er et av de få stedene hvor jeg ikke har noe valg: Jeg må være til stede. Ordentlig til stede. Det er ikke mye plass til handlelister, jobboppgaver eller samtaler jeg burde håndtert annerledes, når jeg sitter på et dyr på flere hundre kilo som forventer tydelige beskjeder.

Hesten bryr seg ikke om hva som skjer ellers i livet mitt. Den forholder seg kun til det som skjer akkurat nå. Her. Og hvis jeg ikke er med i øyeblikket, får jeg umiddelbar tilbakemelding fra det firebeinte, 500 kilo tunge dyret jeg sitter på. Noen ganger i form av en liten rodeo.

Det finnes en enkel regel i hesteverdenen: Går noe galt, er det rytterens feil. Stopper hesten foran hinderet? Jeg nølte. Misforstår den en beskjed? Jeg var uklar. Beveger den seg som om den følger en plan jeg ikke har fått med meg? Da har jeg sannsynligvis gitt motstridende signaler – mens tankene mine var et helt annet sted. Det høres brutalt ut. Men det er også det som gjør det så terapeutisk.

Når jeg rir, kan jeg ikke være halvt til stede. Jeg kan ikke si én ting med kroppen og mene noe annet i hodet uten konsekvenser. Hesten plukker opp alt – spenning, usikkerhet, nøling – og svarer ærlig tilbake. Uten filter. Uten høflig tolkning. Bare ren respons.

Og midt i det skjer det noe fint: Alt annet blir mindre viktig. Tankene som ellers surrer, slipper taket. Ikke fordi jeg aktivt skyver dem bort, men fordi oppmerksomheten må et annet sted – til pusten, balansen, rytmen. Samspillet.

Når det fungerer, er det nesten meditativt. Ikke stille og rolig, men en bevegelse i balanse. En følelse av flyt, hvor alt bare stemmer.

Det er fristende å tenke at dette bare gjelder i stallen. Men det gjør det jo ikke. Hvor ofte er jeg egentlig like tydelig ellers i livet? Hvor ofte sier jeg én ting, men håper at andre skal forstå noe mer? Hvor ofte er jeg mentalt et annet sted i samtaler, samtidig som jeg forventer at kommunikasjonen skal fungere?

Jeg kan si «det går fint» uten at det gjør det. Jeg kan formulere meg akkurat vagt nok til å åpne for misforståelser. Og når det skjærer seg, er det lett å tenke at det er de andre som ikke forstår. Men kanskje signalene mine ikke var så klare.

Hester er nådeløst gode på å avsløre nettopp det: utydelige og halvhjertede signaler. Kanskje er det derfor det føles så bra å være der. Ikke fordi alt fungerer perfekt, men fordi det er så ærlig. Så direkte. Enten er jeg til stede, eller så er jeg det ikke.

Jeg prøver å ta med meg litt av den følelsen ut av stallen. Ikke nødvendigvis at alt er min feil – det hadde blitt slitsomt – men at tydelighet og tilstedeværelse faktisk betyr noe. Vær her. Si det du mener. Ikke send to beskjeder samtidig.

Enkelt i teorien. Litt mer krevende i praksis. Men ganske effektivt – ifølge hesten.