Egenmeldinger er ikke problemet, de er en del av løsningen.

Egenmeldinger har nå også blitt et tema i den offentlige debatten om sykefravær.

Det stilles spørsmål ved om ordningen er for raus, og om egenmeldinger brukes slik de er ment, eller om de har blitt en mulighet for å ta seg en ekstra fridag.

Forståelige spørsmål, mener sikkert noen. Men de tar utgangspunkt i at folk flest først og fremst er på jakt etter smutthull for å ikke dra på jobb. At dersom vi får muligheten, vil vi bruke egenmeldinger mer enn nødvendig. At fravær i korte perioder i stor grad handler om vilje, ikke behov.

Kanskje er det på tide å snu perspektivet?

I veldig mange mange yrker har tempoet økt, det samme har kravene, og arbeidsoppgavene har blitt flere enn timene arbeidsdagen rommer. Dette gjelder særlig i yrker som barnehage, skole og helsesektorer der nettopp bruken av egenmeldinger og sykefravær ofte er høyest. Det er neppe tilfeldig.

Samtidig har jo ikke livet utenfor jobben blitt enklere. Tvert imot. De fleste balanserer jobb med familieansvar, oppfølging av barn, og forventninger om sosial deltakelse. Vi lever i et samfunn der grensene mellom arbeid og fritid er blitt mer diffuse. Vi er tilgjengelige, pålogget og "litt på jobb" også etter arbeidstid.

Midt i dette forventes det at vi skal fungere optimalt. Vi skal levere på jobb, være til stede hjemme og samtidig ta vare på oss selv. Teoretisk perfekt, ikke sant, men som i praksis er, mildt sagt, krevende å leve opp til over tid. Det er nettopp i denne konteksten vi må forstå og se på bruken av egenmeldinger. For egenmeldinger handler ikke bare om fravær. De handler også om muligheten til å reagere i tide.

Kroppen og hodet gir som regel signaler lenge før vi blir ordentlig syke. Det kan være små ting i starten: søvn som blir dårligere, en uro som ikke helt slipper taket, konsentrasjon som svikter, eller en følelse av å være konstant sliten. Kanskje kjenner man at en forkjølelse er på vei, eller at stressnivået over tid har blitt litt for høyt. Selv om dette ikke er det vi regner som "syke nok", i tradisjonell forstand er det likevel tydelige tegn på at noe er i ferd med å skje med kroppen og hodet vårt. Da kan nettopp egenmeldinger ha en viktig forebyggende effekt.

Å ta de helsemessige signalene på alvor, og ta én eller to dager hjemme kan være nok til å snu utviklingen. Litt mer søvn. Litt mindre press. Litt avstand til kravene. For mange er det akkurat det som skal til for å hente seg inn igjen. Men alternativet er altfor ofte at man fortsetter som før. Man går på jobb, leverer så godt man kan, og ignorerer signalene. Ikke nødvendigvis fordi man vil, men fordi terskelen for å være borte oppleves høy. Man vil ikke være til bry. Man vil ikke skape merarbeid for kolleger. Man vil ikke bli sett på som den som ikke tåler noe.

Men over tid får jo dette konsekvenser. En periode med høyt stress kan gradvis gå over i utmattelse. En begynnende forkjølelse kan utvikle seg til en lengre sykdomsperiode. Små tegn som kunne vært håndtert med noen dager hvile, får vokse seg større. Når kroppen først sier stopp, er det sjelden snakk om to–tre dager. Da kan det handle om uker eller måneder.

Ut ifra dette perspektivet er ikke egenmeldinger et problem, men en del av løsningen. De gir rom for å ta de små pausene som kan hindre de lange fraværene.

Likevel er det mistilliten som får størst plass i debatten. Påstander om at egenmeldinger misbrukes, og at mange egentlig bare ønsker seg en ekstra fridag, bør ikke få stå uimotsagt. For hva bygger egentlig påstandene på?

For de fleste er det å være borte fra jobb ikke et mål i seg selv. Arbeid gir struktur, tilhørighet og mening. Vi ønsker å bidra, gjøre en god jobb og være en del av fellesskapet på arbeidsplassen, og i samfunnet. Å være hjemme når vi ikke må, er ikke spesielt attraktivt over tid.

Selvfølgelig vil det alltid finnes unntak. Men vi kan ikke ha et samfunn og en ordning som tar utgangspunkt i unntakene fordi det gjør mer skade enn nytte.

Egenmeldinger er i seg selv verken problemet eller løsningen. Men brukt riktig kan de være et viktig verktøy i et mer bærekraftig arbeidsliv. Og kanskje er det nettopp der debatten bør starte: ikke med mistillit, men med en mer realistisk forståelse av hvordan vi mennesker faktisk fungerer.