Du vil ikke kommunisere bedre, du vil ha rett. Eller?

Vi snakker stadig om viktigheten av god kommunikasjon. "God kommunikasjon er nøkkelen," sier vi, som om det var en slags universell formel for å løse alle livets utfordringer. Når ting skjærer seg, peker vi på dårlig kommunikasjon: misforståelser, konflikter, brudd, uenigheter, alt kan spores tilbake dit.

Men hva om vi har gjort kommunikasjon til et mål i seg selv? Hva om vi ser det å snakke, skrive, forklare som et endepunkt – i stedet for et middel for å oppnå noe dypere: forståelse, fellesskap, enighet, utvikling? Og hva om vi forveksler gode ord med god forståelse? Lar vi oss forføre av pene, riktige setninger og tror de betyr at vi virkelig har møtt hverandre, selv når vi ikke har det?

Tenk etter: Hvor ofte handler ønsket om "bedre kommunikasjon" egentlig om at jeg vil bli forstått, akkurat slik jeg vil? Kanskje oftere enn vi liker å innrømme.

Vi tror, og håper, at hvis vi bare sier ting på riktig måte, med riktig tonefall, riktige ord og passende kroppsspråk, da vil vi ikke bli misforstått. Eller enda bedre: andre vil være enige med oss. Men slik fungerer det jo ikke. Språk er ikke matematikk. Det finnes ingen perfekt formel. Alt vi sier tolkes, føles og filtreres gjennom andres erfaringer. Og når vi blir for opptatt av hvordan vi sier noe, risikerer vi at samtalene våre blir flate, kalkulerte. Vi snakker for å oppnå kontroll, kke for å oppdage hva som finnes mellom oss.

Og da mister vi kanskje det viktigste.

Mange av oss er redde for misforståelser. Vi jobber hardt for å unngå dem, fordi de ofte fører til ubehag. Men misforståelser kan også åpne dører. De tvinger oss til å lytte, utforske, forklare. De viser oss at vi tenker ulikt – og nettopp der ligger muligheten til å forstå hverandre dypere. Kanskje handler ikke misforståelser om feil ordvalg, men om ulike perspektiver. Og det er i møte med ulikhet vi vokser som mennesker og som fellesskap.

Friksjonen misforståelser skaper kan være nødvendig. Den tvinger oss ut av boblen. Minner oss på at andre ikke er en forlengelse av våre egne tanker. At ekte samtaler innebærer risiko. Uforutsigbarhet. Ubehag.

Noen ganger virker det som vi bruker ideen om «god kommunikasjon» som et slags beskyttelsesskjold. Vi pakker inn følelsene våre i riktig tonefall. Vi glatter over ubehagelige sannheter med høflige formuleringer. Vi demper, polerer og kontrollerer, i håp om å unngå konflikt.

Men kanskje er det nettopp det motsatte vi trenger: Mindre perfekte setninger. Mer ærlighet. Å våge å si noe feil. Å våge å bli misforstått. Å tåle andres rot, smerte, uklarhet, uten å rydde det bort med bedre kommunikasjon.

For noen samtaler vil aldri bli perfekte. Ikke fordi vi er dårlige til å formulere oss, men fordi visse ting i livet er for store til å uttrykkes fullt ut i språk. Sorg. Kjærlighet. Tap. Tilgivelse. De største erfaringene våre er ofte ufullkomment kommunisert. Og kanskje skal det være sånn.

Kanskje det er i stillheten, i de halvformulerte setningene, i pausene som ikke fylles, at vi av og til virkelig møter hverandre.

Å kunne kommunisere godt er nyttig. Men kanskje er det enda viktigere å tåle det som ikke kan sies. Å tåle stillheten. Tåle at samtaler går i ring. At vi krasjer. At vi ikke alltid forstår, eller blir forstått.

Kanskje vi bør øve mindre på å snakke «riktig», og mer på å være til stede i det som ikke lar seg si.

For noen ganger er det som betyr mest, det som blir igjen – etter at ordene har sluppet taket.