Barnehageansatte, samfunnets superhelter.

I dag har jeg lyst til å rette oppmerksomheten, og gi et skikkelig, velfortjent heiarop til en yrkesgruppe med et av de viktigste samfunnsoppdragene vi har. De som hver eneste dag legger til rette for omsorg, lek, læring og sosial utvikling for barna våre. De som møter på jobb med både fagkunnskap og erfaring, og som kombinerer pedagogikk med alt det praktiske i et tempo som krever solid multitasking.

De må kunne mer enn det som står i stillingsbeskrivelsen. De er kokker, vaktmester og rengjøringspersona, for å nevne noe. De løfter tungt. De sitter på gulvet. De står i belastende arbeidsstillinger som over tid gir helseplager. Samtidig skal de forholde seg til krav om dokumentasjon, planlegging og vurdering, og være fullt og helt til stede for barna der og da.

De må forstå barns utvikling, språkutvikling og sosiale kompetanse. De må fange opp tidlige tegn på at et barn trenger ekstra støtte. De møter et stadig større mangfold, språklig, kulturelt og utviklingsmessig, og må hele tiden oppdatere sin egen kompetanse i takt med nye krav og forventninger. De samarbeider tett med foreldre og balanserer hensynet til enkeltbarnet med hensynet til fellesskapet.

Hvem snakker jeg om? Barnehageansatte.

De jobber innenfor lover, forskrifter og nasjonale føringer, blant annet fra Utdanningsdirektoratet. På papiret finnes det bemanningsnormer og pedagognormer. I virkeligheten skal disse fungere i en hverdag preget av sykefravær, møter og stadig nye oppgaver. Marginene er små. Noen ganger føles det umulig å få alt til å gå opp.

Barnehageansatte er ofte de første som ser at et barn strever. De fanger opp språkutfordringer, adferdssvansker og andre tegn på at noe ikke er helt som det skal. De setter i gang tiltak, tilrettelegger i barnegruppen og samarbeider med foresatte. Når det ikke er nok, går saken gjerne videre til PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste ) Men ventetiden er ofte lang, og i mellomtiden ligger ansvaret hos barnehagen.

De jobber med barn med ulike funksjonsvariasjoner, barn med traumeerfaringer, barn som lærer norsk som andrespråk, og barn som trenger tett voksenstøtte for å fungere i gruppe. Samtidig skal de sørge for at hele barnegruppen opplever trygghet og inkludering.

Og så har vi alt som ikke alltid er synlig: dokumentasjonen. Planer som skal skrives. Vurderinger som skal nedtegnes. Møter som skal gjennomføres. Foreldresamtaler som skal forberedes og følges opp. Samarbeid med barnevern, helsestasjon og andre instanser. Alt dette skjer parallelt med den vanlige barnehagehverdagen: måltider, påkledning, konflikter som må løses, trøst som må gis, lek som skal støttes og læringsaktiviteter som skal gjennomføres.

Det er også et fysisk krevende yrke. Løfting, arbeid på gulv, utelek i all slags vær og et konstant høyt støynivå setter spor. At sykefraværet er høyt, er derfor ikke så rart. Det som derimot er rart, er at dette i altfor liten grad fører til en bredere diskusjon om arbeidsvilkår og bemanning.

Vi snakker ofte om barnehagen som starten på utdanningsløpet. Om tidlig innsats, forebygging og sosial utjevning. Forskning viser at kvalitet i barnehagen har betydning langt inn i livet. Likevel får barnehageansatte stadig nye oppgaver innen språk, inkludering, psykisk helse og forebygging uten at ressursene nødvendigvis øker tilsvarende.

De forventes å være trygge omsorgspersoner, tydelige fagpersoner og fleksible problemløsere hver eneste dag. De skal se enkeltbarnet og samtidig lede en hel gruppe. De skal håndtere akutte situasjoner og jobbe langsiktig med utvikling samtidig.

Barnehageansatte er hverdagshelter, rett og slett. Superhelter. Men forstår politikerne egentlig hvor krevende det er? Ofte virker som om rammene de gir, ikke står i forhold til oppgavene som skal løses.

Kanskje er det på tide at barnehagedebatten handler mer om arbeidsvilkår og kapasitet, og litt mindre om makspris og symbolpolitikk. For kvalitet vedtas ikke. Den skapes i hverdagen, av kompetente voksne som har tid og handlingsrom til å gjøre jobben sin skikkelig godt.