Autentisk eller annerledes. Tanker fra en fortauskafe.

Sitter på en fortauskafe, det er en varm vårdag, og jeg betrakter alle menneskene som går forbi. Tanken slår meg; for et mangfold! Også, det må vel tyde på et raust samfunn, hvor mennesker våger å skille seg så ut, på den ene eller andre måten.

Det krever mot, synes jeg, å velge å skille seg ut, enten det er i klesveien, meninger, holdninger eller atferd. Altså, ikke den bøllete, ufine atferden, der tror jeg det ligger noe annet bak enn et valg om å være seg selv. For, er det ikke det det handler om da, å ta et bevisst valg om å være autentisk, leve autentisk? Eller er det slik at det ikke er et valg, men en nødvendighet?

Det dukker opp flere tanker og refleksjoner, der jeg sitter og nyter vårsolen, omgitt av mangfoldet. Mennesker som velger å skille seg ut fra mengden, våger de det fordi de har styrke nok i seg selv til å stå i eventuelle kommentarer og reaksjoner fra andre? Eller ligger det en form for forventning, kanskje til og med et krav, om at omgivelsene og andre mennesker skal godta og være enig i deres annerledeshet?

På overflaten ser det ut som vi har kommet langt. Mangfoldet i uttrykk og stil, i språk og kroppsspråk, vitner jo om et samfunn der det er mulig å være forskjellig. Samtidig kjenner jeg på en liten undring. Er dette uttrykk for ekte frihet, eller er det fortsatt noe vi balanserer forsiktig, tilpasser, justerer etter blikk og forventninger? Er det virkelig akseptert å være annerledes, eller er det blitt et slags ideal som også i seg selv bærer forventninger, en slags norm for å bryte normen?

Kanskje ligger det mot i det, mot som mange av oss ikke nødvendigvis forstår fullt ut. For å skille seg ut, enten det handler om klær, holdninger, væremåte eller livsvalg, er ikke alltid et valg man gjør fordi det er gøy eller spennende. Ofte handler det om noe langt dypere, et behov for å være tro mot seg selv, å leve i tråd med hvem man er, også når det betyr å gå mot strømmen. Men kan man da si at det er et valg? Eller er det en nødvendighet, en indre nødvendighet, for ikke å gå i oppløsning i forsøket på å passe inn?

Det er lett å tro at autentisitet er et valg for de sterke. De som tåler andres blikk, kommentarer, eller stillheten som kan oppstå når man ikke følger den sosiale normen. Men hva med dem som ikke har den styrken, eller som tviler? Betyr det at de ikke lever autentisk? Eller finnes det også en autentisitet i forsiktigheten, i det å være seg selv innenfor tryggere rammer?

Og så er det det sosiale rommet, det fellesskapet vi alle er en del av, enten vi vil eller ikke. Når noen skiller seg ut, hvordan møter vi det? Med nysgjerrighet? Med skepsis? Med stillhet? Jeg tenker at mye av friheten til å være annerledes ligger nettopp her, i hvordan omgivelsene reagerer. Det handler ikke nødvendigvis om å være enig i andres uttrykk, men å gi det plass til det. Å la det få eksistere uten behov for å korrigeres eller forklares.

Kanskje handler raushet, i sin dypeste form, ikke bare om å akseptere det som er annerledes, men om å være villig til å revurdere sin egen oppfatning av hva som er normalt. Å tåle det ukjente, det uventede, og se mennesket bak uttrykket, heller enn å dømme det.

Jeg blir sittende, drikker enda en kaffe og lar tankene strømme like fritt som menneskene som går forbi. Spørsmålene og undringene mine, har ikke gitt meg et klare svar. Kanskje handler det mer om å fortsette å undre, fortsette å betrakte, være åpen for at det finnes flere måter å være ekte på. Flere måter å være fri. Og at frihet, i denne sammenhengen, kanskje ikke er fraværet av andres meninger, men tryggheten i å være seg selv, uavhengig av dem.