Har du noen gang stoppet opp og tenkt over hvor mange ganger du har hørt de samme tingene om deg selv? Ikke bare som løse kommentarer, men som noe gjentakende negativt. "Du er for sensitiv." "Du overtenker." "Du bekymrer deg for mye." "Må du alltid være så opptatt av økonomi?" Først preller det kanskje av. Men etter hvert begynner det...
Det snakkes mye om nærhet i kjærlighet. Om å være bestevenner, være alt for hverandre, to som blir ett. Om par som alltid vil være sammen, som deler alt, som finner trygghet, mening og retning i partneren sin. Det løftes ofte fram som idealet. Som om det er slik det perfekte forholdet skal være.
Vi elsker å løse problemer. Nesten litt for mye. Faktisk så mye at jeg begynner å lure på om vi ikke er blitt avhengige av dem.
Hvis du for eksempel blir beskrevet som direkte, ærlig og effektiv, kommuniserer du på samme måte da? Tja, kanskje, men i praksis er det nok mer nyansert enn som så.